Ida Aalen

Oppdatering

Det begynner å bli veldig lenge siden jeg skrev denne blogposten. Siden den gang har jeg skrevet to bøker om sosiale medier. Den mest oppdaterte kunnskapen jeg har om temaet, deler jeg i foredrag og kurs.

Foredrag og kurs om sosiale medier

Den opprinnelige blogposten

Det finnes utallige forklaringer på verdens blogger om hvor nyttig Twitter er og hvordan det fungerer, men kan vi forklare hvorfor det brukes, uten å måtte ty til konkrete eksempler? Hva slags teori kan si noe om Twitter?

Undersøkelsen min av hvordan norske journalister bruker Twitter (Hæ? Hva er Twitter?), var en semesteroppgave i emnet Mediesosiologi som er del av Medievitenskap ved NTNU. Oppgaven gikk ut på å utføre en kvantiativ innholdsanalyse (les denne PDFen fra en UIO-forelesning om du lurer på hva kvantitativ innholdsanalyse er) og knytte dette opp mot eksisterende teori.

Teorien nedenfor er den jeg brukte som utgangspunkt for å definere kategorier, når jeg analyserte de 800 tvitringene til journalistene.

Mer detaljerte data og analyse kommer etter hvert, men jeg ville legge ut det teoretiske utganspunktet først, så jeg kunne linke til det.

Tre teoretiske utgangspunkt

Twitter er en ung tjeneste, så lite forskning er blitt gjort på tjenesten. (Det som finnes av forskning er hovedsaklig nettverksanalyse.) Det er derimot gjort mye forskning på ulike sosiale medier generelt, men Twitter skiller seg ut i kombinasjonen av to viktige egenskaper:

• Normen er å fremstå med fullt navn (i likhet med Facebook, men til forskjell fra eksempelvis MySpace, IRC)
• Normen er å la alle oppdateringene ens ligge åpent ute så hvem som helst kan lese det (til forskjell fra de fleste sosiale nettsamfunn der man bruker fullt navn)

For å forstå hvordan og hvorfor norske journalister bruker Twitter benyttet jeg derfor tre mer generelle teorier:

• Terje Rasmussen (2007) sitt begrep om nettverksintegrasjon
• Martin Eide (1992) og Sigurd Allern (1996) sine beskrivelser av journalistenes kildetilfang
• Marika Lüders (2007) studie av sammenblandingen av offentlige og private sfærer

Nettverksintegrasjon

Rasmussen mener (blant annet) personlige medier har gjort interaksjon enklere og i tid og rom – vi får medierte sosiale nettverk (Rasmussen, 2007: 248). Nye medieteknologier følger ikke nødvendigvis etablerte sosiologiske distinksjoner (s. 251). Rasmussen definerer nettverksintegrasjon slik: (s. 253)

[…] store (og små) antall individer danner nettverksformasjoner av mange slag via mer eller mindre løse forbindelser og kontakter, som gjør at samfunnsendring skjer med en annen logikk. Personlige medier knytter ikke individer sammen i samtalende grupper, som publikum eller som overvåkte objekter. Nye former for samfunnsendring skjer fordi indivder – mer og mer med de nye medienes hjelp – gjør seg til noder i sosiale nettverk.

Rasmussen (s. 253) mener nettets styrke ligger i at det er fleksibilitet i tid og rom. Det gjør nettet til et ideellt medium for å opprettholde eksisterende felleskap, og å etablere og reprodusere mer midlertidige eller løsere sosiale bånd.

Siden man har mer til felles med nære forbindelser, så vil ny informasjon som regel komme fra mer perifere kontakter, særlig de som opptrer som broer mellom ulike grupper. Dette er grunnen til at nettverk med flere svakere bånd er bedre for å tilegne oss informasjon vi ikke selv har (s. 257).

Rasmussen viser til Surowieckei (2004) som mener sosiale nettverk kan løse tre typer problemer. Disse formene for problemløsing skjer også på Twitter:

• Spørsmål om faktiske forhold kan beregnes ut i fra enkeltsvarene fra individene i nettverket
  Eksempel fra Twitter:
  #twitterquiz – Man kan få vel så gode svar på et spørsmål ved å spørre sin følgerskare
• Individene i et nettverk kan koordinere en oppgave
  Eksempel fra Twitter:
  #warnerfail – Nettverket videresendte, oversatte, skrev blogposter for å spre hva som hadde skjedd
• Problemløsing ved å trekke på de ulike individenes kompetanser
  Eksempel fra Twitter:
  #ie6 – Norske nettsteder forente krefter for å kvitte seg med den foreldre nettleseren Internet Explorer 6

Om dette lykkes er ikke avhengig av innsatsvilje, men av selve nettverkets sammensetning og dynamikk (s. 257-258).

Ifølge Rasmussen er det tre kjennetegn ved et godt nettverk: (s. 258-259)

• Det er mangfoldig i holdninger og kompetanse
  Nettverket som helhet har mer informasjon i bredde og dybde, og kunnskap kan brynes mot hverandre og føre til ny kunnskap
• Individene er ikke sterkt integrert i et verdifellesskap
  Medlemmene sier hva de mener uten kollektiv press. Om medlemmene føler det er klokest å holde munn, mister nettverket informasjon.
• Det er desentralisert, og aggregerer, heller enn å sentralisere kunnskap
  Flere grupper eller individer som arbeider med ulike sider av det samme problemet gjør det mulig å jobbe modulært, og man får bedre frem ulike perspektiver

Derfor er det sannsynligvis en sterk sammenheng mellom mengden followers/lesere en bruker på Twitter er, og hvor godt nettverket er.

Med dette utgangspunktet blir makt i enda større grad enn tidlige sosialt og teknologisk basert (s. 261):

[…] de som kan konstruere seg selv som opinionsledere og attraktive supernoder, har mer makt enn andre. Makt betyr at man har ressurser til kanskje å få små hendelser til å utløse skred av hendelser.

Journalistenes forhold til kildene

Martin Eides beskrivelse (1992) av journalistenes kildetilfang kjennetegnes nettopp av det ikke er snakk om det som Rasmussen anser for å være et godt nettverk (s. 120)

De faste nyhetsarenaene – nyhetsbeitene – bidrar også til å strukturere mulige nyhetsoppslag. […] På kontorpulten har nyhetsjournalisten navn og telefonnumre til mange av sine velbrukte informanter.

Ved at pressen holder seg til autorative kilder så kan pressen oppnå og beholde troverdigheten, og vi får dermed et tett, og dermed dårligere nettverk. Ved at medier og kilder «forsyner seg av hverandres legitimitet» opprettholdes og forsterkes elitekildene (s. 124-125).

Det har alltid hastet i nyhetsredaksjonene, men nedbemanninger har gitt et enda større arbeidspress siden den gang. Nyhetsproduksjon for nett innebærer at deadline ikke lenger eksisterer – det vil alltid være et press om å få saken ut så raskt som mulig. Eide (s. 128) peker på at det å forlate redaksjonslokalene ofte vil være umulig. For journalisten er dermed en god kilde også en produktiv kilde, i den forstand at han leverer noe journalisten vil ha: (s. 127)

Den gode kilde trenger heller ikke være en person som snakker på vegne av en organisasjon eller en offentlig etat, men den ideelle kilde må snakke et oppslagsvennlig språk og levere pretypifisert nyhetsstoff.

Om en journalist nå kun trenger å skrive 140 tegn for å få et godt kildetilfang, vil det være en ekstremt produktivt kilde – målt opp mot tiden det tok.

Allern (1996: 145) er inne på noe av det samme som Eide:

Grunnlaget for nyhetsproduksjonen er tilgang på materiale av ulikt slag, inkludert tilgang til personer som har tips, opplysninger eller vurderinger av interesse.

Det høye arbeidspresset har ført til et stadig større innslag av det Allern kaller informasjonssubsidier i form av informasjon fra PR-byråer eller andre organisasjoner (s. 147). Til tross for dette understreker han at alle medier vil ha behov for «omfattende og regelmessig kontakt med ulike kilder som ikke krever betaling for å gi tips eller opplysninger» (s. 147).

Private og offentlige sfærer

Så langt har jeg altså sett på teori som ser på Twitter som et arbeidsverktøy for journalistene.

Maria Lüders (2007: 229) mener man kan argumentere for at digitale nettverksmedier «forsterker sammenblandingen av private og offentlige sfærer.» (med henvisning til  Thompson, Barthes’ og Meyrowitz). Hun mener det har skjedd en absolutt endring fra tidligere ved at man ikke bare kan, men at det også er blitt vanligere å offentliggjøre deler av sitt liv på tvers av tid og rom, det være seg gjennom tekst, bilde, lyd eller video.

Lüders understreker likevel at «en eventuell oppmerksomhets- og betroelseskultur innebærer ikke at individet ukritisk formidler sin subjektivitet» (s. 229). Subjektivitet er likevel et selv som alltid er i forbindelse med noe utenfor (s. 228).

Litteraturliste

• Allern, Sigurd (1996) «De mektige kildene» kap.6 i S. Allern Kildenes makt Norge: Pax Forlag
• Eide, Martin (1992) «Kildene og nyhetsproduksjonen» kap. 7 i Nyhetens interesse Oslo:    Universitetsforlaget
• Lüders, Marika (2007) «Private subjekter i digitale miljøer: iscenesettelse i endring?» i  M. Lüders, L. Prøitz og T. Rasmussen (red.) Personlige medier – Livet mellom skjermene Oslo: Gyldendal Norsk Forslag s226-246
• Rasmussen, Terje (2007) «Nettverksintegrasjon og personlige medier» i  M. Lüders, L. Prøitz og T. Rasmussen (red.) Personlige medier – Livet mellom skjermene Oslo: Gyldendal Norsk Forslag s. 247-270