Ida Aalen

Oppdatering

Det begynner å bli veldig lenge siden jeg skrev denne blogposten. Siden den gang har jeg skrevet to bøker om sosiale medier. Den mest oppdaterte kunnskapen jeg har om temaet, deler jeg i foredrag og kurs.

Foredrag og kurs om sosiale medier

Den opprinnelige blogposten

Den 15. september var jeg og holdt foredrag med tittelen «Hva skal vi med sosiale medier?» på den regionale bibliotekskonferansen Signaler i tiden. Jeg lovet tilhørerne mine å legge ut en blogpost med kilder i foredraget, så her kommer en slags oppsummering av notatene mine til foredraget, pluss selve slidesene:

La meg bare understreke at dette ikke er et manus! Her er både ting jeg ikke sa, og ting jeg sa er også utelatt. Det er bare en rekke løse tanker jeg gjorde meg opp i forbindelse med foredraget.

Hva er sosiale medier?

Sosiale medier er et begrep som har gjort sitt inntog i det norske språket særlig det siste året, og umiddelbart er det kanskje ikke så lett å skjønne hva som er forskjellen mellom for eksempel et nettsamfunn og et såkalt sosialt medium. Og sannheten er at et det er et ullent begrep, uten noen klar definisjon, jeg var ikke helt fornøyd med Wikipedia sin definisjon på sosiale medier. Så jeg prøver meg på en litt uformell ad-hoc-definisjon her.

Forskjellen fra det man vel kan kalle tradisjonelle medier, er at man da forholder seg til et medieinnhold, et medieprodukt. Et TV-program fra en TV-kanal, en avisartikkel i en papiravis eller nettavis. Du vet der er mennesker som har laget det, men du forholder deg ikke til disse, men produktet. Men med ny teknologi ser vi at det blir stadig lettere å forholde seg til menneskene bak. Det betyr ikke at – som vi på norsk tenker – at det handler om å sosialisere, som i å møtes for morro skyld. Men den menneskelige faktor blir tydelig.

Hva er nytt med sosiale medier?

Med dette utgangspunktet har vi hatt sosiale medier lenge, men distribusjonen har blitt enklere, og det det har blitt lettere å kommunisere mange til mange, og raskere på tvers av tid og rom.

Klikk på bildet for å komme frem til Flickr-brukeren som har tatt bildet. De har alle ulike varianter av CC-lisenser.

Selv om Clay Shirky sin bok Here comes everybody tidvis er litt lettvint, så slenger jeg med noen sitater som jeg føler oppsummerer disse poengene ganske godt:

Saying something to a few people we know used to be quite distinct from saying something to many people we don’t know. The distinction between communication and broadcast media was always a function of technology rather than a deep truth about human nature. s86

Prior to the internet, when we talked about media, we were talking about two different things: broadcast media and communications media. […] Communications media was between one sender and one recipient. This is a one-to-one pattern — I talk and you listen, then you talk and I listen. Broadcast media was between one sender and many recipients, and the recipients couldn’t talk back. This is a one-to-many pattern — I talk, and talk, and talk, and all you can do is choose to listen or tune out. The pattern we didn’t have until recently was many-to-many, where communication tools enabled group conversation. s86-87

Now that out communications technology is changing, the distinctions among those patterns of communication are evaporating; what was once a sharp break between two styles of communicating is becoming a smooth transition. Most user-generated content is created as communication in small groups, but since we’re so unused to communications media and broadcast media being mixed together, we think that everyone is now broadcasting. This is a mistake. If we listeded in on other phone calls, we’d know to expect small talk, inside jokes, and the like, but people’s phone calls aren’t out in the open. s87

Alle fuglene som dukket opp i foredraget er forøvrig fra The Social Bird Icon Set.

Hvor utbredt er det?

Interaksjonsdesignfirmaet Halogen har samlet tall på medlemstall for ulike sosiale medier er i Norge, men hvis man vil se mer på hvor hyppig hver av disse møtes, er det nok greier å se på den nyeste rapporten til TNS Gallup om sosiale medier.

Poenget er uansett at Facebook er suverent størst. Blant de som har nett, så viser TNS Gallup sine tall at halve Norge sjekker Facebook hver uke.

Men hvorfor være på de sosiale mediene?

Man trenger ikke ha et stort budsjett og masse ressurser for å bruke sosiale medier. Jeg er student selv, og ingen PR-konsulent. Og jeg skal bruke noen eksempler som faktisk har overførselsverdi for bibliotekene, som har begrensede ressurser i form av hender, penger og tid.

Hentet fra diskusjon på «BibliotekNorge»-epostlista:

Hvis et twittrende bibliotek (eller forsåvidt også bloggende) prøver å tilfredsstille både krimlånere, foredrag-om-åssen-blir-vi-kvitt-brunsneglene-publikum og masterstudenter i psykologi samt alle BMAGTOIF2-ere i Norge (Bibliotekarer Med Altfor God Tid Og Interesse For 2.0) samtidig, ender det med at ingen av gruppene gidder å henge med særlig lenge. Unntatt de sistnevnte.
Hvis lista over følgere at andre bibliotek og bibliotekarer utgjør bortimot halvparten. DA er det ikke god bruk av å tid å twittre— eller blogge.

Det har en egenverdi for bibliotekarene å forstå folks mediehverdag. Og hva er galt med å snakke med hverandre?

Hvorfor ikke delta på de sosiale mediene?

Med utgangspunkt i noen av de vanlige innvendingene som Halogen lister opp, her er noen av de som er mer aktuelle for et bibliotek eller de med mindre ressurser:

• Å slippe “alle” løs er en fare for selskapets omdømme. Vi mister kontrollen
  Hva er det verste som kan skje? 18 år gamle Even Sandvold Roland ble kalt en «drittunge» av en ansatt i Warner Norge på Twitter. Det endte opp med å bli en anekdote om hvor fort ting kan spre seg på nett – ikke en anekdote om ha som er galt med Warner eller platebransjen. De fleste husker ikke enn gang hvilket plateselskap det var snakk om.
• Vi har ikke kunnskap nok
  Vel det kan dere ikke si etter at jeg har snakket for dere, i hvert fall. Hehe. Men poenget er at det er ikke bare for biblotek dette er nytt – det er nytt for nesten alle. Det er ganske nytt selv for meg! Det er lov å prøve og feile, så lenge det ledsages av en viss ydmykhet og åpenhet for kritikk.
• Vi har ikke flere ressurser å ta av
  Nettopp de sosiale mediene trenger ikke store investeringer. Svært mange av dem er helt gratis. Et eksempel er Kongsvinger kommunes satsning på nett. De kommuniserer med sine borgere på

• Facebook (gratis)
• Twitter (gratis)
• YouTube (gratis)
• Flickr (gratis)
• Wiki (gratis)
• Blogg (gratis)
• Det tar ikke lang tid å sette opp disse tjenestene!

• Hvordan vet vi at det funker?
  Man lærer av å prøve, og det er vanskelig å finne gode mål på hva som er suksess. Redegjørelsene blir gjerne anekdotiske – men til slutt er anekdotene blitt så mange at man ikke lenger kan ignorere det. At jeg står her er en anekdote i seg selv! Disse sidene har gode statistikkverkøy. Du kan se hvilket innhold som slår an, og økninger.
• Folk vil ikke snakke med biblioteket. De vil låne bøker.
  Men når noen kommer inn på et bibliotek – går de rett til hylla, henter boken de vil ha, registrerer den selv, og så går ut? Det gjelder nok de færreste. Lånerne snakker med bibliotekarene, titter på utstillingene. Det er ingenting i veien for å la dem gjøre dette på nett også. Og de snakker om bøker på nett også, tenk GoodReads, LibraryThing og Shelfari
• Det er en hype som vil gå over, vi når for få
  De du når er de engasjerte. Kanskje kan man få en artikkel i lokalavisa – som har et visst antall abonnenter – men du vet jo ingenting om hvor mange som faktisk leser artikkelen. Det er de som allerede er noenlunde interessert som leser dem og. Dessuten, at noen slutter å snakke om noe, er ikke det samme som at det har gått over. Mobiltelefonen og Facebook er ikke no folk snakker så mye om lenger – men det brukes hele tiden.

Men mer konkret – hva kan vi bruke dem til?

Hovedsaklig tre ting:

• Snakke med hverandre.
  Med bedre kommunikasjon minsker faren for dobbeltarbeid, og man kan lære av andres feil og suksesser.
• Snakke med brukerne.
  For å kunne gi et godt tilbud er man avhengig av tilbakemeldinger fra brukerne. Å gjennomføre spørreundersøkelser eller fokusgrupper kan være kostbart. Ved å være tilstede på nett så blir terskelen for å ta kontakt lavere. Det er er klart at de innspillene ikke er representative utvalg – men det er heller ikke poenget. Poenget er at brukerne kanskje har tenkt på noe dere ikke har tenkt på. Innspill handler ikke om konsensus.
• Få oppmerksomhet og bli synlige.
  Man kan også nå de tradisjonelle mediene gjennom de sosiale mediene.

Hvordan snakke med hverandre?

Sosiale medier kan lette kommunikasjonen fordi kommunikasjonen kan være asynkron. De som er interessert kan gå inn, og finner lett frem, mens de som er midnre interesserte, ikke blir overlesset med informasjon. For eksempel kan man som Del og Bruk lage et nettsamfunn på Ning, eller opprette en sone på Origo, slik som NetWorked Power.

Hvordan snakke med brukerne?

Som eksempel, så har vi biblioteksbrukeren Pernille:

Jeg låner ca 100 bøker i året og bruker nettsiden til biblioteket flere ganger i uken. Reserverer bøker på nett, ofte før de har kommet inn, og får varsel om nyheter innen mine interessefelter.

Det jeg savner mest på Twitter, er personlighet. Anbefalinger fra ansatte, for eksempel. Eller gjerne spørsmål om det er noe de lurer på. De har en del followers etter hvert, så de kan jo spørre direkte hva folk egentlig ønsker. Jeg har ikke prøvd å sende dem noen melding; profilen fremstår såpass upersonlig at det kan virke som om oppdateringene gjøres automatisk og ingen følger med profilen.

Det finnes en haug med bokblogger. Biblioteket har startet en egen, men jeg har ikke sett særlig markedsføring av den. Det må de gjerne gjøre!

Bibliotekarene er så flinke, de kan godt skryte litt av det de holder på med og det de vet.
Jeg kom over en anbefaling av en bok på Twitter en dag. Sendte like godt en annen anbefaling videre til de samme menneskene på en bok som hørte til samme sjanger. Fikk god tilbakemelding med en gang, og det tror jeg er typisk. Vi liker å få tips, uansett om vi kjenner vedkommende eller ikke. En bibliotekar har ofte mye mer å bidra med, så det hadde vært kjekt med noen sånne å følge.

På biblioteket er det stadig tips om hva du skal lese. Temautstillinger og sånt. Det kunne vel like gjerne vært presentert i en blogg eller twitret.

Blogging er et godt utgangspunkt

NRKBeta er blant de som har beskrevet fordelene av en utadvent blogging best (se foreksempel det fire timer lange men veldig gode foredraget til Eirik Solheim om fremtidens mediebilde), men de må vel sies å ha enkelte «stordriftsfordeler»! Så, et eksempel i litt mindre skal er bloggen som forteller om de nye internsidene til NTNU, nemlig Innsida2.0.

Bloggen skulle bidra til at prosjektet var åpent fra begynnelsen av — ikke en lukket prosess som ingen har hørt om før det endelige prosjektdokumentet kommer på plass (slik det ofte er i en stor organisasjon).

De forteller at bloggingen hjelper dem på mange måter:

• Vi kan nå ut/komme i kontakt med et større publikum enn de som leser Innsida i dag.
• Vi synliggjør at noe er på gang gjennom en asynkron kommunikasjonskanal; de fra organisasjonen som er mest interessert kan følge spesielt med gjennom mulighet til å abonnere på RSS, mens de som er mindre interessert ikke blir plaget av hyppige Innsida/e-post meldinger.
• Vi henter inspirasjon fra de som ikke er med i prosjektrelaterte diskusjoner til daglig, spesielt studenter. Det er viktig for prosjektgruppen å oppdage sine egne ”blind spots” og misoppfatninger gjennom innspill fra blant brukergruppene våre, og vi bruker en del tid på intervjuer. Men, intervjuene tar tid, og bloggen bidrar til en effektivisering iht. innhenting av men innspill på en mer effektiv måte enn vi ellers ville ha fått
• Jeg tipper at det ville ha vært vanskeligere for oss å få studenter til å stille opp på idédugnaden fordi de ville har hatt mindre skriftlig stoff å forholde seg til . Twitter ville kanskje ikke ha blitt brukt til å spre buskapen uten noe å lenke til.
• Jeg tipper at færre studenter/ansatte ville har vært klar over at det var noe på gang. De kommunikasjonskanaler vi har er ikke effektive nok, og det var nødvendig med en supplement. En ”vi” kultur innebærer at vi deler mer, stoler mer, hører mer.
• Om vi hadde ferdigstilte forprosjektet uten å bruke blogg ville vi helt sikkert ha fått kritikk fordi vi ikke ga folk mulighet til å si i fra, noe som jeg håper vi slipper nå.

Andre verktøy og eksempler for å snakke med brukerne

• YouTube
  • Eksempel: Høyskolebiblioteket i Gjøvik
  • Legger ut videoer med veiledning
• Twitter
  • Eksempel: Studentutvalget AltUnd
  • Blogger om det de (vi) jobber med. Folk har mer lyst til å snakke med mennesker enn roboter
• Facebook:
  • Eksempel: NRKs distriktskontor i Møre og Romsdal
  • Page/side funker bedre enn gruppe, folk plages av oppdateringer

Som NRKBeta har påpekt, folk forventer å få være med å diskutere. Hvis de ikke får kommentere hos deg, så gjør de det et annet sted. Folk slutter ikke å mene det. Du får bare ikke komme med din side av saken.

Hvordan få oppmerksomhet (fra media)?

• Når du snakker med brukerne er det også lettere å kommunisere med media og andre utenforstående – du har noe å vise til
• En bruker må være ekstra interessert om hin skal ønske å oppsøke nettsidene deres. Gjør det lettere for de som bryr seg å følge med. Folk er late!
• Journalister er veldig ivrige på Twitter. De plukker opp tips der hele tiden.

Men hvordan få det til? Hvem skal gjøre det?

• Har ikke råd til markedsanalyse osv – men dere kan prøve dere frem. Det er lov på sosiale medier. Gå ut og spør! Ikke tenk at det skal være representativt, men tenk på det en måte å få ideer som dere ikke unne fått selv, og brukt deres egen kompetanse til selv å veie om dette er råd dere skal lytte til eller ei.
• Sosiale medier sin suksess ligger i at vi stoler på folk, og stoler på våre venner. Den menneskelige faktor, og dee anbefalingene – bibliotekarer er mennesker, og dette handler ikke om en omfavning av tekniske duppeditter, men en omfavnign av menenskers engasjement og evner. Men da må de vite at dere finnes! Gå ut til folk!

Det er annen kompetanse som trengs for å lykkes med dette, enn å være «flink på data». Det er ingen vits i å «tvinge» noen til å bruke sosiale medier. Det skinner igjennom. Men om det er noen som brenner for dette, så bør dere la dem bruke tida si på det. Det kommer dere til å tjene på i lengden. Entusiasme er bra. Likevel, det må forankres i organisasjonen. Om den ene ildsjelen føler at de andre synes at dette er bortkastet tid – så kommer det ikke til å funke.

Sosiale medier er verken paradis eller jammerdal

Dette kommer uansett. Spørsmålet er egentlig – vil du være tidlig ute, eller komme diltende etter? Ingen av delene er verdens undergang.

Enten man mener sosiale medier bare er tull, eller om man mener det er bra – så får man som regel rett, slik @roshauw så fint har sagt det.