Ida Aalen

Andrew Keen, forfatter av  The Cult of the Amateur holdt en utrolig interessant appell. Keen er blant annet optimistisk for web3.0. Hans oppfordring var klar: vi må ansvarliggjøre brukerne, så de ikke oppfører seg som barn. Og vi må begynne å ta betalt.Beklager alle skrivefeil og manglene linker, dette er så og si live publisert, så skal rette opp senere. Men legg gjerne inn kommentarer om det er faktafeil her!

Keen har en business-bakgrunn. Han har bakgrunn i web1.0, og støtter web1.0,er kritisk til web2.0 og, etter egneord «hopeful» til web3.0.

Narsisissme

– Internett er ikke en person. Internett er en teknologi. Jeg hater ikke internett, men jeg hater måten vi bruker internett på.

Slik myten om Narcissus som så sitt speilbilde, så ble han forelsket i seg. Internettet er fascinerende og en fantastisk oppfinnelse, fordi den speiler menneskeheten. Den er interessant ikke på grunn av teknologi, men av sosiale og politiske grunner.

Netter er grunnen til konferanser som dette, og grunnen til at boken hans solgte godt.

Vi lever i en tid som har grunnleggende endringer i hvordan vi lever livene våre. Den forrige omveltningen var den industrielle revolusjon.

Massemedias modell

Massemedia, muligheten til å publisere bøker, film og lyd, kom som resultat av den industrielle revolusjon. Man fant talent, man distribuerte talent, og solgte talent. Man gjorde det i en stor skalla, massedistrubusjon. Hollywood, New York Times, plateselskapene er alle basert på modellen om å flytte innhold ut til massene.

Alle de mediene som har vokst disse siste 150 årene er basert på denne modellen. Kanskje med untak av TV, som er en litt mer overgangsmodell.

Keen er enig i at han overidealiserer massemedia i boka si, men det har kommet så mye bra ut av det. Og han vil ikke si at internett har drept dette, fordi da ville han framstått som en idiot. Det ville vært en overforenkling, en vulgarisering.

Men nettets utvikling har gått hånd i hånd med en parallell utvikling av samfunnet, en fragmentisering, som utfordrer hierarkiet. Han skal skrive mer om dette i sin neste bok.

Realiteten at den digitale revolusjonen er både årsak og effekt til disse store endringene i samfunnet.

Så hva har internett gjort?

Vel, kopier har ingen verdi lenger. Det er åpenbart i dag. Kopiøkonomien fungerer ikke i den digitale alderen.

Vi fikk en elektronisk plattform for å distribuere digitalt innhold. Det var det web1.0 handlet om. Derfor gikk New York Times inn i det, og Keen gikk inn i det. Man trodde bare det var en liten endring, bare en litt mer effektiv form for distribiusjon, «uten friksjon», som Silicon Valley kallte det.

Det var flott en stund, det var spennende, fordi man ikke trengte betale får å skrive ut, man trengte ikke forhandle med kjedene. Plutselig var det som et utopia for mediefolk. Vi hadde masse talent, og vi hadde en plattform som gjorde distrubusjonen gratis.

Problemet var at det rett og slett ikke fungerte så bra. New York Times og Wall Street Journal prøvde å ta betalt, men lykkes ikke. Guardian kan gi bort sitt innhold, fordi de ikke trenger å forholde seg til akskjeeiere, mener Keen.

Web2.0 endret alt

Men med web2.0 skjedde en dramatisk endring i teknologien. Hvis jeg tidliger eskulle ha satt sammen en nettside, så var det svært dyrt i begynnelsen. Flere millioner.

Det web2.0 gjorde, var at teknologi i bunn og grunn ble gratis. I web1.0 var det en barriere, fordi teknologien kostet fortsatt penger. Med web2.0 ble barrierne helt borte, i dag kan hvem som helst publisere, og skrive en blog, og tvitre.

Og så oppfordret Keen alle til å følge ham på Twitter, @ajkeen.

Plutselig ble informasjon gratis.

Vi kan ikke gi internett skylda for konsekvensene. Grunnen til at de ble så kaotisk, og destruktivt, er på grunn av kultur. På grunn av narcissisme, ønsket som alle har om å uttrykke seg selv. Flere teoretiker efør ham har forklart krisen i late capitalism med alles behov for å uttrykke seg selv.

Plutselig i web2.0, kunne alle bli en blogger, alle kunne bli en musiker på myspace, og en regissør på youtube. Og alle gjorde det.

Men hva er galt med å uttrykke seg selv? Er det forskjell på det, og det at folk uttrykker seg når de snakker sammen på en kafé? Problemet, mener Keen, er at på nettet kan alle høre deg. Selv om mange velger å ignorere deg.

Etterhvert som flere folk uttrykte seg selv, og det mer og mer handlet om en kakafoni av selvuttrykkelse, bruker folk mindre og mindre tid på ekspertise, på bøker. Hverken offline eller online. Eneste forksjellen er at det er gratis. Det er den samme, gode kurerte kunnskapen om New York Times legger det på nett eller papir.

En fordummende, kulturell revolusjon

Men dette er en kulturell revolusjon, og den er fordummende. Vi vet mindre og mindre, og vi mener mer og mer. Og vi kan ikke legge skylden på teknologien, men det ligger i vår kultur, og individualismen, og den påfølgende ensomheten som følger med en slik kultur.

Web2.0 var klimakset på denne utviklingen i late capitalism.

Først kommer alt dette gratis innholdet, som ikke er økonomisk bærekraftig. Ingen vil betale for dette innholdet. Ingen vil kjøpe reklame ved siden av dette innholdet.

Og samtidig så ønsker heller ingen å se reklame. Og den holdningen har vokst på internett. Nettet er problematisk. Alle produserer gratis, og ingen er villig til å investerre i reklame. Dette er ikke en bærekraftig økonomi.

Og samtidig har vi denne krisen i verdens økonomien. Eksemplene den siste tiden på aviser som legges ned, taler for seg.

Færre journalister, flere bloggere i pysjamasen, og lignende dikotomier.

Det er tre år siden boka kom. Han er mer optimistisk nå. Folk fortalte ham at han var en idiot, bloggene kom til å bli aviser, youtubekontoene blir regissører. Men web2.0 er ikke en erstatning for en bærekraftig økonomi, som støtter opp om forfattere, journalister og filmskapere.

Ekspertisen må ta kontrollen tilbake

Det neste skrittet er avhengig av oss. Disse verktøyene trenger å bli omfavnet av oss. Teknologien i seg selv er nøytral, den er avhnegig av bruken .Vi har verktøyene nå, blogger, Twitter, til å omfavne dette. Og sette vårt stempel på det. Som journalister, eksperter, plateselskap og lignende.

Den største feilen de siste årene har vært journalismens nøling, og deres fetisjisme for papiravisen, for kinoen og lignende. Dette er en grunnleggende revolusjon.

Og revolusjoner avgjøres av de som involverer seg. Vi har muligheten til å bruke disse verktøyene nå. New York Times gjør nok den beste jobben de kan nå. Vi må omfavne disse verktøyene, og gjøre det på en intelligent måte. Vi må passe oss for den kreften som gratis innhold er. Han oppfordrer norske redaktører og utgivere til å få sine lesere til å betale. Gratis innhold undergraver det dere gjør. Gratis innhold er en katastrofe.

Og anonymitet er den mest fordervende kulturelle fenomenet. De fleste på nettet oppfører seg som barn, fordi de ikke har noe ansvar. Vi må tilbake til teorien om sosialt ansvar. For de av oss som har nettsider, så ikke tenkt bare på å gi ting til leserne deres, men å kreve noe av dem. Behold deres kredibilitet, men få dem til å oppføre seg som voksne, ansvarliggjør dem. Vi må forsvare konseptet om curation, kurering.

Det er medias hjertet. Ukurert media, som ikke har mellommenn, faktasjekkerne, talentspeiderne, har ikke verdi. Vi må gjennoppbygge den ideeen. Media uten kurering er verdiløst, det er en lang youtube-video.