Ida Aalen

Dette var et utrolig inspirerende og interessant foredrag, med svært gode og konkrete eksempler.

Merk, dette var skrevet i all hast, og er derfor fullt av skrivefeil og manglende linker. Skal fikse det senere!

Alan Rusbridger sier han ikke kan noen ting om økonomi, og ville derfor ikke snakke om forretningsmodellen, men heller snakke om den faglige siden.

Lik de fleste andre, har de en nettside. Der har mye lydinnhold, og de har mange sider der leserne kan komme inn og lese, og de har også mye film og multimedieinnhold.

De har gått fra å være en britisk avis, til å bli en internasjonal avis. De har fått 8 millioner amerikanske lesere uten å ha brukt en krone på markedsføring.

På verdensbasis er det to kinesiske, New York Times og The Guardian som er blant de støstre nettavisene. OG de forsøker forstsatt å forstå hvordan det gikk til!

De har ganske liten markedsandel i Storbritannia på papir, men markedsandelen deres øker. Independent er den avisa som har hatt minst interessere for nettet, og de er også blant de som har hatt størst fall i opplaget. Rusbridger mener derfor at det er feil å tenke at at det å gi bort innhold gratis, betyr at folk slutter å kjøpe din avis.

Modellen for journalistikk er i endring, mener Rusbridger.

Skal vi snakke med eller til leserne?

De siste årene har man sett motsetningspar, dikotomier vokse frem, den tradisjonelle papirjournalisten på den ene siden, og bloggerne på den andre siden.

Han gjør en sammenligning med Walter Lippman, som mente at journalistene var autoritetsfigurer, som hadde kunnskap som vi kunne gi viddre til lesere, og gjøre leserne mer opplyste. Og mange så på avisene sånn i lang tid, vi kan lære leserne å bli bedre borgere. John Dewey mente derimot at ideen om at eliten har en kunnskap som skal formidler, hadde han mer tro på debatt og dialog.

Og Rusbridger ser denne diskusjonen, om hvor mye tiltro vi skal ha til leserne, som en diskusjon som har fått oppsving de siste ti årene.

Første eksempel: skatt

Verdens kjedeligste og mest komplekse tema, sier Rusbridger, og bruker en frase:

Leserne vet mer enn det vi gjør

Eksempelet er en artikkel som handlet om det var billigere å importere bananer, og hvordan man kunne unngå å betale skatt. De publiserte en sak om dette, en gang i fjor om Tesco, en matvarekjede i Storbritannia, og de tok feil. De snakket om feil skatt, og de hadde feil beløp, og Tesco saksøkte om dem. Hvordan kan man klare å skrive om en så kompleks sak, når man risikerer et så stort søksmål? Selv når det faktisk viser seg at Tesco har sneket seg unna skatt – men en annen skatt.

Rusbridger påepeker at skatt er ikke verdt å skrive om, om man risikerer søksmål! Så i Januar prøvde de på nytt, og skrev om skatt i to uker. Jo mer de så på det, jo mer innså de at det var en viktig historie der som burde fortelles. Det var en skandale, men folk skrev ikke om det, rett og slett fordi det er for komplekst. Det er nesten ingen som forsto det, selv ikke styrer eller parlamentet. Hvilket er veldig greit for selskapene!

De satte seks journalister på saken, og brukte mye ressurser på grafisk fremstilling, nettopp fordi det er så komplekst. Og de brakte også inn leserne – for å være helt ærlig – det er egentlig ingen i Guardian som faktisk forstår dette. Men Rusbridger tenkte, hvorfor ikke teste hypotesen om at leserne vet mer enn oss?

Mange som til og med jobbet i selskapene, og skrev om forhold internst i selskapene, og sendte dem interne dokumenter. En av dokumentene kom fra Barclays, og det ville være komplett umulig å forstå det kompliserte språket! Så de sendte dokumentet til skatterådgiverne sine, og de fant ut at dette var helt unik materiale. Skattemyndighetene ville aldri sett en slik usensurert utgave av det. I stedet for å bruke masse tid og penger på å finne ut hva det faktisk sto i dokumentet, så la de det ut på nettet og sa – fortell oss ha som står her, dere er smartere enn oss.

Men klokken to om natten så fikk han en telefon fra en dommer som fortalte dem at det var uvlovlig å legge dokumentet ut på nett. Men da hadde dokumentet allerede blitt kopiert, og lagt ut på WikiLeaks. Er det først der, så er det vanskelig å få det bort igjen! Noen av leserne igjen var også da smarte nok til å tenke at det her kanskje kom til å bli trøbbel, og la inn dokumentet der.

Guardian gikk til domstolen og sa, dokumentet er allerede åpent ute, det er publisert. Men Barclay sa, og dommeren sa, ingen har hørt om WikiLeaks, så det er ikke publisert. «Vi i dette rommet må bare være enige om å ikke snakke mer om det.» På samme tidspunkt var det fullt av mennesker på Twitter som tvitret om nettopp denne lekkasjen, og at det lå på WikiLeaks.

Det endte opp med å ha enorme politiske effekter, det begynte med tre uker av journalistikk, men dokumentene hadde vi aldri fått til, og aldri forstått så godt, uten hjelp av leserne våre, forteller Rusbridger.

Vi kommer unna med skatteunndragelse, fordi media ikke skriver om det

Det var et godt eksempel på god, undersøkende journalistikk. Det kom oppmerksomhet på en viktig sak, og det hadde konsekvenser for politikk.

Andre eksempel: G20

Rusbridger mener dette er et godt eksempel på crowdsourcing.

På morgenmøte så diskuterte de at politiet på forhånd hadde gått så kraftig ut og sagt om hvor forberedt de var på opprør. Man var redd at politiet nærmest, i sin holdning, bidro til en stemning som økte faren for vold.

Hele Guardians dekning av G20 er samlet her.

De fleste avisene rapporterte først og fremst fra politilinjene, og var slik med å hause opp stemningen, mener Rusbridger. Guardian hadde derimot en journalist, Paul Lewis, som opptrådde iblant demonstrantene.

Etter demonstrasjonen var det en mann som døde av hjerteslag på veien hjem. Guardian gikk tilbake til åstedet, og snakket med de som var der, og man fikk flere og flere kritiske redegjørelser.

Men det Rusbridger pekte på at det politiet hadde glemt hvor mange som faktisk går rundt med kamera og videokamera.

For etter at Guardian skrev mer kritisk om saken, så var det en hedgefund-manager som hjemme i New York igjen oppdaget at han hadde fanget øyeblikket der politiet dyttet til mannen, helt uprovosert, som kun var på vei hjem fra jobb. Politiets versjon var at de forsøkte å hjelpe mannen, og at flaskene haglet etter politiet, men dette viste seg å ikke stemme.

Leserne var her avgjørende, men det hadde heller aldri skjedd uten avisen Guardians kritiske dekning i utgangspunktet. Innen en time at de hadde lagt det opp, så kontaktet politiet dem og sa at de burde ta ned videoen.

Rusbridger gjentar

It wasn’t us, it wasn’t them. It started with reporting, but we couldn’t have done it without them

Tredje eksempel: Twitter

Når Twitter først startet, så bestemte Rusbridger seg for at

Life is to short, and this has nothing to do with newspapers. But actually, it has everything to do with newspapers.

Den første som virkelig begynte å bruke Twitter i Guardian, var @jemimakiss. Hun begynte å bruke det for et år siden, hun var skeptisk, men det er jobben hennes å teste ut disse tingene. Hun følger 288 personer, og det er over 11,000 som følger henne. Hun lever mer eller mindre livet sitt der, og blander både jobb og privatliv i sin tvitring.

Hvorfor bruker @guardiantech Twitter?

• For å få tips
• Å få ut nyheter raskt
• Å bygge et community

Faktisk gjorde de som fulgte @guardiantech en jobb som ville tatt mange timer.

Rusbridger mener alle journalister burde være på Twitter, og bygge opp sitt eget nettverk.

Han forteller også om Telegraph sin såkalte #budgetfail, som du heller kan lese mer om her.

Fjerde eksempel: blogger og kommentering

På Guardian så får alle kommentatorene sin egen side, på Comment is free. Det er Guardians svar på leserjournalistikk og å la leserne kommentere. Et eksempel er en som ønsket å samle inn penger til å ha en kampanje om «There probably is no god», og hadde iløpet av et døgn samlet inn nok penger, den historien kan du lese om her.

Avslutning

We couldn’t do it without them, they couldn’t do it with out us. We are blurring the limits between readers and journalists.

Han tror at denne tilnærmingen er en nøkkel når man skal finne forretningsmodeller, folk må skjønne at det er mennesker som lager avisene og få et forhold til dem for at man skal få dem til å betale.

Om noen lurer på hvilken feide jeg viste til, da jeg stilte Rusbridger et «lame Twitter-question», så er den beskrevet her.