Andrew DeVigal er multimedieredaktør i The New York Times, og var på Nordiske mediedager for å fortelle hvordan de bruker ny teknologi i når de skal formidle nyhetene. Han klarte ikke fylle opp Peer Gynt-hallen, men det var den første sesjonen på fredagen, og jeg mistanker at det var litt mange som var ute sent kvelden før..
Selv har jeg i lang tid vært stor fan av arbeidet som New York Times gjør med å fortelle nyheter (bare sjekk mine bokmerker med «visualization» og «journalism»)
DeVigal sin desk samarbeider med flere. I sin disk så har han ti stykker som kan flash og det han kaller audionarrative. Og de samarbeider tett med grafikerne, som jobber med grafikk både på nett og papir. Interactive News Desk er en ny type desk. De er mer fokusert på back end utvikling, slik som databaser, men også front end-teknologi som CSS. De jobber også tett med webdesigngruppen. Video har cirka 20 videojournalister. Sist, men ikke minst, jobber de tett med foto-seksjonen.
Blant de vanligste spørsmålene han får er, hvordan rettferdiggjør man denne type journalistikk? Han har fem grunner:
1. The Power of Voice and Visuals
Dette handler om historiefortelling. Det er derfor vi er i denne bransjen – for å fortelle historier.
Hans eksempel handler om en historie om en mann som ble utsatt for justismord (exoneration) på grunnlag av DNA-bevis. De ga ham en lydopptaker som han hadde med seg det første året etter at han ble frigitt. De hadde et audioslideshow med fotografier og hans uttalelser. I tillegg hadde de et interaktiv løsning for også å la andre fortelle historiene sine, som også hadde blitt utsatt for justismord på grunnlag av DNA-bevis. Også her satte de sammen noe lyd, og lage en intuitiv interactive som du kan se her: Exonerated, Free and What happened then.
(Når DeVigal omtaler en «sak» med multimediale elementer, så kaller han det a interactive som et substantiv, eller a package. Jeg adopterer den bruken for denne blogposten.)
I forbindelse med presidentvalget så lagde de et segment som het Choosing a President.
En av journalistene til DeVigal ville gi en stemme til de som bor i New York. De kunne åpenbart ikke intervjue alle 8 millioner, men det var en slice of life fra livet i New York. Karakteristiske mennesker av typen du kan støte på hos New York. Her er mennesker forteller om seg selv, en rekke rørende historier kombinert med nydelige svart-hvitt-fotografier. DeVigal viste en utrolig fascinerende historie som du nesten må selv, fra serien One in 8 milion.
Den første styrken ved multimedia for DeVigal, er å kunne fortelle slike kraftfulle historier.
2. Customized Narratives & Detail
Det handler om muligheten til å la folk selv finne fram til det de er ute etter, en helt personlig tilpasset informasjon. Et godt eksempel her, mener DeVigal, er presentasjonen av valgresultatene. Tallene er presentert på en rekke ulike måter, og man kan grave seg ned til kommunenivå.
En frase som går igjen er drill down. Hvis folk virkelig vil ha mer informasjon på et spesifikt emne, så må vi muliggjøre det og la det skje. New York Times’ David Barstow vant en Pulitzer for sin undersøkelse av Pentagons utspekulerte propagandamaskineri. Alt bakgrunnsmaterialet er lagt ut interaktivt, så om du har lyst til å få vite mer om historien, så kan du selv se på en del av originalmaterialet – How the Pentagon Spread Its Message. Men det handler ikke bare om å laste ting opp, det handler også om å gi kontekst, og gjøre dokumentene meningsfulle – ikke bare laste dem opp.
3. Non-Linear Interactives
Ofte når man bruker mange ulike medier, så kan man fort ende opp med en trestruktur, hvor du kan grave deg lenger og lenger ned – eller lenger og lenger ut på landeveien, om du vil. (Det siste var min grove oversetting). Så de har forsøkt å presentere disse historiene på en måte slik at du i større grad får en sirkelnavigasjon, så man kommer tilbake til utgangspunktet igjen.
Det er også et poeng å unngå å dele histoiren inn i lyd, bilde og video hver for seg. I stedet så løste de dette med å fortelle en historie, som så ble beriket med lyd, video og bilde vekselvis gjennom en noenlunde lineær fortelling, som i The Debt Trap.
Han forteller også historier om flykræsjet på Hudson.
De lage også en interaktiv fortelling om massakren på Virginia Tech bare 36 timer etter at det skjedde. De hadde folk som var på stedet, de hadde noen i New York times som så på kart, det var 3D-modellerere, og en flashprogrammerer som satte det sammen. Og dette bygde de ut mer etter hvert. Legg til det du vet, når du vet det.
4. The Power of Templates
Dette er det viktigste argumentet for å rettferdiggjøre denne typen journalistikk, er templates eller maler. Hva slags historier du forteller, kan være grunnlag for maler som du kan bruke igjen?
Alle maler begynner med en av prosjektene deres. Du vil ikke lage en mal for et prosjekt du tror du kommer til å gjøre, men når du gjør et prosjekt, så bygger du det slik at du kan – på godt norsk – repurpose it later. Han viser helt forskjellige eksmpler der de har brukt den samme malen for å kombinere lyd og bilde. Et annet er bildekaruseller.
De bygger det raskt, men det kan brukes om og om igjen.
En annen mal de hadde var under presidentdebattene. De fikk brukt transkriberingen av presidentdebattene, og gjorde dette umiddelbart søkbart for folk.
5. User Engagement
Dette går langt utover kommentarer, selvom New York Times også har dette. Alan Rusbridger fra The Guardian snakket om Comment is Free i dagen før, men i New York Times modererer dt. Det er fordi de vil at samtalen skal være på et høyt nivå. Åpenbart så gjør de det ikke på alle saker, det ville vært dyrt. De åpner kommentarer på omtrent 15 saker hver dag. Det er andre interactives som de gjør, der det også kan legges inn kommentarer. Etter presidentvalget så lagde de også en interactive basert på folks tanker om det å ha stemt, og hva som kommer til å skje, under tittelen I Hope So Too.
Time & Development
Avhengig av hvor god tid man har, og hva slags ressurser man har til rådighet, kan man bruke ulike fremgangsmåter.
Spørsmål fra salen
Skjønner folk at de kan trykke på linker inne i interaktive saker?
– Det hender at vi gjør brukertester. Vanligvis for hele siden, men også interaktive elementer. Basert på kommentarene, så tror han at folk brukte linkene.
Det er lite kunnskap om dette i Norge. Er dette top-down prosjekter, eller drevet fram av de som jobber med det?
– Jeg har en sterk bakgrunn i programmering. Men jeg har også jobbet med journalistikk. Engasjementet for å fremheve denne typen journalistikk.. Et godt eksempel er Choosing a President-videoen. Den varer i 15 minutter. Det tok omtrent ti dager å lage, med vidoredigering, journalistikk og lignende. De første fire dager handlet om å lage 30 sekunder som en pitch til redaktørene for å fortelle hva de ville gjøre.
De må selge inn mange av konseptene sine. Men han er heldig nok til jobbe med redaktører som er engasjert, og som nesten utfordrer dem til å bedrive innovasjon.
Videre lesning
- Link til samtlige av sakene DeVigal omtaler i presentasjonen
- Andrew DeVigals egen samleside for denne presentasjonen, med masse gode linker
- Leserne til New York Times stiller spørsmål til DeVigal og resten av interaktiv-redaksjonen
- Frédéric Filloux
Jeg anbefaler også Rusbridger om hvordan Guardian lager journalistikk på nett.
Ida Aalen 
Legg igjen en kommentar