Ida Aalen

Kevin Anderson fra The Guardian. Foto: NRKBeta

Jeg blogger referat fra NONA09, les programmet her.

Med forbehold om skrivefeil, faktafeil og annet – kom med kommentarer, så rettes det opp etterhvert!

Kevin Anderson har vært blogredaktør hos The Guardian, og han mener at det er en stor misforståelse rundt hva deltakerjournalistikken handler om.

It’s not about what you reckon. What did you witness?

Han trekker frem det samme videoeksempelet fra G20 som Guardians Rusbridger gjorde under Nordiske mediedager tidligere i år.

– Vi prøver å finne ut hva folk vet, og hvordan det kan bygge opp under journalistikken vår.

Mange tanker om dette er bygget rundt den gamle modellen, kringkastingsmodellen, der den eneste måten de kunne gi innspill var å skrive et brev, rope til TVen – kanskje sende en e-post.

Men i dag er det annerledes. Men innholdet vårt blir stadig vekk behandlet, kilderne kommenterer og sier for eksempel «Det var ikke det jeg sa».

Dette har vi eksempler på i Norge også – for eksempel når Bård Vegar Solhjell korrigerte VG Nett.

The User-Engagement Cycle

Hos Guardian snakker de om «the user-engagement cycle».

Ulike typer brukere

• Casual
  • Just stopping by
  • Dessverre er for mange av besøkene slik
  • De vil i stedet at man skal bli
  • Hvordan?
    • Attention data
    • Bookmarking
    • Tagging o.l.
• Connected
  • Registrerer seg
  • Kommenterer
  • Og håper at disse skal bli
  • Hvordan?
    • Kommentering
    • Rangering
    • STemme
• Committed
  • De logger seg inn fordi de føler de får noe ut av å engasjere seg
  • Noen av disse blir
  • Hvordan?
    • Brukergenerert innhold
    • Datingsted (Soulmates)
    • Man har profiler, fordi interaksjonen handler om at folk kommuniserer mer da, de oppfører seg bedre, og har en mer positiv omgangsform
• Catalysts
  • Starter syklusen på nytt igjen
  • Hvordan?
    • Nettverkverktøy
    • Blogging

Strategi

Det er folk i publikummet som vet mer enn det du gjør, og det har man alltid gjort, men verktøykassa er mye større.

Involver dem på en meningsfull måte, det handler ikke bare om «hva synes du?» men gi dem noe som de kan brukes til.

Finn frem til kunnskapen som er «in the crowd». En crowd kan være dum, men om har du mange nok folk – så finnes det noe.

I’m doing traditional journalism with cutting edge tools

Da dit samtalen foregår, slik at innholdet ditt spres, for da vil de også komme tilbake til siden din.

Hvordan åpne opp?

National Public Radio gjorde et eksperiment, der de prøvde å lage et nytt morgenprogram for å erstatte elelr utvide deres eksisterende program. Dessverre brukte de 2 millioner dollar – en del av programmet – og de avviklet det alt for tidlig.

Poenget til Andersen er at i begynnelsen av programmet så åpnet de nærmest opp morgenmøtet, så publikum kunne se hva som kom til  å skje den dagen. De hadde også en Twitterprofil, hvor de også ga folk mulighet til å bidra til historiene.

User generated content as a service to users

Ikke bare som gratis innhold. Med mindre det styrker innholdet og journalismen, så er brukergenerert innhold først og fremst en utgift. Han bruker «Map your most hated pothole!» som et eksempel.

De rød er ikke fikset, de grønne er fikset. Og det er en enkel idé, men det gir et signal til bystyret.

Han bruker et eksempel på at de slang ut alle dataene i et Google Doc-regneark, og lot folk leke seg ut. En av leserne lagde et Google Map av dataene, som viste noen tydelige mønstre.

Noen av eksemplene er i mer mainstream media, men også i mindre, alternative steder har mange gode eksempeler, mener Anderson.

Han bruker Coverville som eksempel. De har ellers levd av reklame, men også de har hatt annonsesvikt, og bygger opp lojalitet på en måte som mainstream måte ikke gjør nok av.

Anderson nevner også prosjektet «Send a message for Obama», hvor de ba folk laste opp bilder på Flickr. Det er ofte de enkle ideene som folk kicker på.

Guardian Open Platform

Med APIen så lar de folk bygge ting. Han bruker som eksempel at for Twitter, så kommer 80% av bruken av innholdet gjennom APIen. De håper at innholdet deres skal spres mer, men de har ikke noen forretningsmodell enda.

Network journalism

Han hadde jobbet som Washington-korrespondent for BBC før han flyttet til Storbritannia. Han var også interessert i nettmedier, og oppdaget under Katarina at noen podcastet live fra evakueringen fra New Orleans.

Wisdom in the crowds

Under Irak-krigen så ble mye av rapporteringen mye om hvor mange bomber, hvor mange skadede soldater osv. Så de mente de måtte bruke andre metoder for å finne frem til andre ressurser.

Han fant en som blogget fra Kirkut, med bloggen Ma Deuce Gunner. Han hadde brukt bloggen først til å snakke med familien, men etterhvert gikk han over til å fortelle sin side av historien.

I stedet for å gå gjennom Pentagon Chain of Command, så gikk de direkte til soldatene, og fikk dem til å be om tillatelse – noe som viste seg å være ekstremt mer effektivt.

The ‘crowd’ can be your own journalists

Under G20 så lot de mange va journalistene tvitre underveis. Siden det var deres egne journalister, trengte de ikke bruke ressurser på moderering, og de mente at det ga et bedre bilde av hva som foregikk, og at de ikke trengte å finne trådløst nett o.l. for å kunne rapportere.

En reise med mange verktøy

Anderson forteller om en reise der han løpende brukte Twitter, blogging, ta bilder og lignende – men som egentlig høres ut som mye av det Andreas H. Lunde gjorde da han dekket Gaza-konflikten for ABCNyheter.

Bruk verktøyene som finnes?

Poenget handler ikke om verktøy, men hva du vil gjøre. Det er som med iPhone – there’s an app for that. Finn verktøy som kan bygge opp om det du vil gjøre, man trenger ikke investere mye tid og penger i å utvikle noe selv.

Forskjellen på 2009 og 1999 er at du ikke trenger et kjempestort budsjett, verktøyene du trenger er allerede bygget av noen.