Ida Aalen

Men bør ikke Morgenbladet være mer enn parafraser?

Har lest Marit. K. Slotnæs’ sin kommentar i Morgenbladet om Facebook og sosiale medier. Det er en respons på Ida Jacksons omtale av henne i sin nye bok om sosiale medier.

Tilfeldigvis, fordi jeg denne uka har eksamen om Facebook, så hadde jeg allerede lest Zadie Smiths kritikk av Facebook.

For meg som leste Smith først, så ble jeg litt skuffet, fordi jeg følte hun stort sett bare gjentok poengene til Smith (og Lanier). Men  gjør det egentlig noe? Det er jo et helt annet spørsmål..

Noen sitater, for å vise hva jeg peker på. Slotnæs begynner med å henvise til Smith:

Frykt for ensomhet og ønske om kontakt. Det er motivasjonen, skriver den britiske forfatteren Zadie Smith, som var student ved Harvard samtidig med Facebook-gründeren Mark Zuckerberg. Hva driver ham, spør hun etter å ha sett filmen The Social Network, som går på norske kinoer nå, hvis det ikke er penger og ikke sex?

Men derfra..

«Du må være noen før du kan dele deg selv»

Master programmer and virtual reality pioneer Jaron Lanier (b. 1960) is not of my generation, but he knows and understands us well, and has written a short and frightening book, You Are Not a Gadget, which chimes with my own discomfort, while coming from a position of real knowledge and insight, both practical and philosophical. […] “You have to be somebody,” Lanier writes, “before you can share yourself.” But to Zuckerberg sharing your choices with everybody (and doing what they do) is being somebody.

Du må være noen, skriver software-eksperten Jaron Lanier, før du kan dele deg selv. For Mark Zuckerberg, skriver Zadie Smith, er det å dele preferanser med alle andre og gjøre det samme som dem å være noen. Laniers bok You Are Not a Gadget (2010) er på mange måter en forfallshistorie: Fra nettet som et møtested for kreativ nerding på 1990-tallet, til et speil for personlighetsløse forbrukere på 2000-tallet.

Vi blir «locked in»

What Lanier, a software expert, reveals to me, a software idiot, is what must be obvious (to software experts): software is not neutral. Different software embeds different philosophies, and these philosophies, as they become ubiquitous, become invisible. Lanier asks us to consider, for example, the humble file, or rather, to consider a world without “files.” […] I confess this thought experiment stumped me about as much as if I’d been asked to consider persisting in a world without “time.” And then consider further that these designs, so often taken up in a slap-dash, last-minute fashion, become “locked in,” and, because they are software, used by millions, too often become impossible to adapt, or change.

Lanier, som selv var en av de første på nettet, minner oss om at det vi oppfatter som naturlover, faktisk er resultatet av noen menneskers mer eller mindre gjennomtenkte valg, som siden er blitt «locked in», det vil si umulig å endre. For meg, som i likhet med Zadie Smith fortsatt kan huske livet uten mobiltelefon, men har problemer med å forestille meg en tilværelse uten Word-filer, oppleves Laniers bok som en litt skremmende, men også deilig bekreftelse på noe jeg bare vagt fornemmer: Programvare er ikke nøytralt.

Datamaskinen kan ikke erstatte menneskelige relasjoner

In Facebook, as it is with other online social networks, life is turned into a database, and this is a degradation, Lanier argues, which is
«based on [a] philosophical mistake…the belief that computers can presently represent human thought or human relationships. These are things computers cannot currently do.»

Datamaskinen kan ikke erstatte virkelige menneskelige relasjoner.

Også henviser vi til Gladwell..

The quality of that connection, the quality of the information that passes through it, the quality of the relationship that connection permits—none of this is important. That a lot of social networking software explicitly encourages people to make weak, superficial connections with each other (as Malcolm Gladwell has recently argued1), and that this might not be an entirely positive thing, seem to never have occurred to him.

Forfatteren og skribenten Malcolm Gladwell forklarte for eksempel nylig hvorfor revolusjonen ikke vil bli tvitret, i et essay i The New Yorker. Hans analyse av sterke og svake bånd i menneskelige relasjoner, og relasjonenes betydning for endring i den virkelige verden, er verdt å dvele ved. Hva slags relasjoner trives best i Mark Zuckerbergs «sømløse samtale», som han lanserte denne uken?

Oppdatert: Et eksempel til

When a human being becomes a set of data on a website like Facebook, he or she is reduced. Everything shrinks. Individual character. Friendships. Language. Sensibility. […] If the aim is to be liked by more and more people, whatever is unusual about a person gets flattened out.

Resultatet er at alt blir overflate, livet reduseres. Det som er uvanlig ved en person glattes ut og redigeres vekk.

Ida Aalen

, , , ,

13 svar til «Men bør ikke Morgenbladet være mer enn parafraser?»

  1. Jon Lien avatar
    Jon Lien

    Wow

    Med noen som helst form for metodekunnskap ser dette ut til å være direkte plagiat, uansett om hun viser til forfatter av den originale artikkelen. Heldigvis slenger hun inn noen av sine egne ting på toppen, men uten plagiatet ville ikke artikkelen vært interessant.

    Svar
  2. Marit K. Slotnæs avatar
    Marit K. Slotnæs

    Kjære Ida

    Som sagt: Jeg er usikker på hva du er kritisk til, det at jeg eventuelt ikke skulle ha lest Gladwell og Lanier, eller at jeg «tar æren» for Smiths lesning? Nå har Morgenbladet riktignok kjøpt og oversatt Gladwells essay, og Laniers bok har ligget i redaksjonen i flere måneder. Men hva om vi ikke hadde det? Hva er problemet?

    Lykke til med eksamen.

    Vennlig hilsen,
    Marit

    Svar
    1. Jon Lien avatar
      Jon Lien

      Kan ikke snakke for Ida, men det jeg reagerer på er den slående likheten i dine og Smiths formuleringer. Hvis disse er tilfeldige er det kanskje litt uheldig, men om de faktisk er hennes og ikke dine formuleringer, så har du ikke henvist godt nok til kilden.

      Svar
    2. Ida Aalen avatar
      Ida Aalen

      Hei Marit!

      Hyggelig å diskutere med deg også her..!

      Altså, hvis du ikke hadde lest Lanier og Gladwell så ville det i så vært en uredelig tekst, en viderelevering av Smiths analyse/oppsummering, fremstilt som det var din egen.

      Så er det det andre som man jo kan diskutere om hvorvidt er et problem eller ikke.. Jeg opplever jo store deler av teksten som en parafrasering av Smiths tekst. Det er jo kjedelig for akkurat meg, siden jeg allerede hadde lest Smiths tekst, men det gjør kanskje ikke noe for dem som ikke har lest Smiths tekst. De får jo de samme innsiktene, via deg.

      Morgenbladet dumpet ned foran døra på Fredag, og jeg så artikkelen, og fikk ikke lest den før i dag. Jeg tror kanskje jeg først og fremst ble skuffet? Jeg er abonnent og har veldig høye tanker om Morgenbladet, og tror jeg følte meg snytt når jeg ikke fikk noe annet enn en gjenfortelling av hva noen andre har sagt.

      Men om Morgenbladet mener at jeg nok er den eneste i verden som kunne finne på å synes det, så er det jo ikke noe problem for Morgenbladet.

      Så, det som uansett er spørsmålet, er kanskje tittelen? Burde jeg ikke få mer enn parafraser når jeg leser en Morgenbladet-kommentar?

      Svar
      1. Marit K. Slotnæs avatar
        Marit K. Slotnæs

        Her er du inne på noe vesentlig: I motsetning til deg blir jeg ofte glad når noen gjenforteller noe de har lest eller hørt, så lenge de forteller hvem som sa det når og i hvilken sammenheng – hvis jeg har lest det eller hørt det før, tenker jeg at vi muligens har noe felles, vi deler i alle fall noen referanser. Jeg ble altså glad da jeg så at Zadie Smith støttet seg på Laniers bok, som også ligger på mitt nattbord. Gladwells essay er siden den ble publisert for snart to måneder siden, blitt en fellesreferanse, og det at jeg henviser til den kan ikke akkurat kalles et sitat.

        For meg er det poenget om angsten som er sosial, og ikke digital som er det originale poenget i kommentaren.

        At du er er uenig med Smith og Gladwell og Lanier og meg, er en ærlig sak. Insinuasjonen om plagiat er helt misforstått og en avsporing av den debatten jeg tror du vil ha. Å se den beskyldningen på twitter nå i dag, er egentlig bare en litt trist bekreftelse på mine fordommer om dette kretsløpet.

        Vennlig hilsen
        MaritKS

      2. Ida Aalen avatar
        Ida Aalen

        Jeg er tydeligvis veldig dårlig til å kommunisere med folk som tenker litt annerledes enn meg selv. Du og jeg tenker ganske forskjellig, og jeg føler meg misforstått.

        Jeg mener jeg har vært veldig nøye med å ikke blande diskusjonen om det jeg anser som en uforholdsmessig stor andel parafrasering, og de standpunktene som du, Smith, Lanier og Gladwell i større eller mindre grad deler. Jeg føler jeg på telefon var veldig eksplisitt i at jeg mente at disse overhodet ikke har noe med hverandre å gjøre, og jeg har overhodet ikke tatt for meg selve argumentasjonen til deg, S, L & G. Nettopp fordi jeg er helt enig med deg i at det ikke har noe med denne blogposten å gjøre.

        Jeg er også kjempeglad i henvisninger. Men når jeg hører gjenfortellinger så blir jeg glad om det også tilføres noe mer!

        Den biten med den sosiale angsten var forresten det jeg syntes var mest interessant i kommentaren din. Jeg er veldig enig i at Facebook gjør det vanskeligere å kunne være seg selv: for «seg selv» er jo noe annet når man forholder seg til sjefen, bestevennina, onkelen eller vilt fremmede. Det er en kjempeviktig diskusjon.

        Dette var ikke ment som et innlegg i diskusjonen om sosiale medier. Om det skulle ha noe med sosiale medier å gjøre så måtte det i så fall være om det eksisterer ulike kulturer som gjør at du og jeg har ulike standarder for hva som er den «riktige» måten å henvise til en kilde på.

        Det jeg kan unnskylde meg for er bruken av ordet plagiat i Twittermeldingen: det angrer jeg på. Jeg føler jeg har vært tydeligere i blogposten på at det jeg synes var ubehagelig var følelsen av «men dette har jeg jo lest før».

        Jeg synes det er synd hvis du tar det at jeg stusset over hvor mange like poenger og formuleringer det var i de to tekstene som et eller annet eksempel som liksom skal si noe grunnleggende om sosiale medier.

        Hvis dette er noe som jeg stusset over – ville du foretrukket at jeg snakket med folk om det gjennom en eller annen kanal (e-post, muntlig samtale) der du ikke hadde anlending til å ta del i disksujonen? Ville det vært bedre?

        For å understreke at jeg fortsatt er vennlig innstilt, så avslutter jeg også med

        Vennlig hilsen Ida

    3. Stian Skaar avatar
      Stian Skaar

      Det hadde vært et problem om du ikke hadde lest Gladwell og Lanier (som jeg må innrømme at jeg ikke har gjort). Da kunne det jo nettopp virket som om du plagierte Zadie Smiths artikkel, you see.

      Jeg synes ellers det er interessant å lese om din skepsis til sosiale medier, men synes i likhet med Thomas Brevik at avslutningen i siste Facebook-kommentar virket avvisende og egentlig ikke egnet til å skape videre dialog – mens jeg regner med at du egentlig er interessert i dialog? Også digital? Eller?

      Svar
  3. Thomas Brevik avatar
    Thomas Brevik

    Det var vel ikke så veldig sjokkerende at en journalist i morgenbladet tviholder på allerede flaggede holdninger når det kommer kritiske røster (virrvarr). Derimot ble jeg litt sjokket over avslutningssetningen:

    «De av dere som tvitrer trenger ikke svare. Vi vet sånn cirka hva dere mener om saken.»

    Der falt nivået noen etasjer og respekten for skribenten med det. At man ønsker å slippe masingen om å bli med på FB er helt greit og det kan det skrives mye om. Derimot er et slikt useriøst slag som både avdekker manglende kunnskap og respekt for de som måtte mene noe annet enn deg selv både avslørende og trist.

    Plagiat eller ikke, dette var ikke imponerende journalistikk.

    Svar
    1. Ida Aalen avatar
      Ida Aalen

      Akkurat dette med «De av dere som trivtrer trenger ikke svare» tolker jeg egentlig som en litt uheldig formulering. Den kan leses som «Vi vil bare diskutere med de som er enige med oss».

      Men jeg tror poenget er at diskusjonen hadde hatt gått av ikke å få enda flere redegjørelser og eksempler på hvor nyttig Twitter eller Facebook eller tjo og hei er, og at det er et (klønete?) forsøk på å etterlyse en mer kritisk debatt, som Slotnes skriver:

      «Mer akurt enn hva de sosiale mediene kan brukes til, er midilertid spørsmålet om hva de ikke kan brukes til. Og eventuelt hva de kan brukes til som vi ikke liker.»

      Det poenget forsvinner dog litt siden det er begravd mitt i et avsnitt. Poenget hadde kanskje kommet bedre frem om det hadde vært plassert på slutten av artikkel, i stedet for den ganske polemiske formuleringen om at

      «Ender ikke soial mediebruk bare med folk som snakker i munne på hverandre uten at noen egentlig hører etter?»

      Svar
      1. Thomas Brevik avatar
        Thomas Brevik

        Jeg tolket det nok litt anderledes enn deg Ida, spesielt i lys av det som sto over avslutningssetningen. Selvfølgelig har dette noe med hvordan man bruker sosiale media, men som så mange andre har sagt før meg, «er det noe forskjellig fra vår vanlige hverdag?» Cafesamtaler, praten rundt lunsjbordet på jobben eller studiestedet, praten i gangene, den er ofte kaotisk, mange ganger prater folk uten å høre etter hva andre sier etc, men det fungerer likevel. Hvorfor skal vi stille strengere krav til sosiale media enn til tilsvarende sosiale scener i livet utenfor? Er det journalistens ryggmargsrespekt for det skrevne ord? Jeg synes det beriker mitt liv å ha sosial kontakt via både Facebook og twitter, men det gjør jo ikke alle, og det er vel helt greit?
        Om du har lyst på en påminnelse om at det er intet nytt under solen kan du lese urkritikeren Clifford Stoll i boken «Silicon Snake Oil» – lite har forandret seg blant kritikerne siden 1995

  4. Stian Skaar avatar
    Stian Skaar

    Hei Ida. Leser bloggen din jevnlig, og liker at du følger opp med oppdatert informasjon her. Fikk jo unektelig samme følelsen som deg da jeg leste sitatene. Keep up the good work!

    Svar
  5. Diskusjonen om sosiale medier etter kritikken fra Lanier, Zadie Smith og Gladwell | Norwegian Affairs

    […] den hjem via Morgenbladet, og det blåser friskt på Twitter og i bloggsfæren, der Ida Aalen har gått i rette med […]

    Svar
  6. hogrim avatar
    hogrim

    Problemet med sosiale medier er følelsen av at vi blir sett på hele uka.

    Ikke i beydningen overvåket, men betraktet. Vi har valgt å vise oss fram for kjente og ukjente, gamle og nye venner, folk hvis vurdering betyr mye for oss, og andre vi slett ikke bryr oss om hva synes. Det er denne samtidige betraktningen og potensielle oppmerksomheten som er det nye. Og i det nye slår gamle mønstre inn med ny effekt.

    Om noen år vil det finnes forskning som forteller oss noe om hva de sosiale medienes synlighet gjør med oss som er til stede. På hvilken måte vi tilpasser oss vårt publikum utfra hvlken status vi ubevisst gir de ulike lagene. I hvilken grad forfengelighet og nytteforventninger styrer hva vi sier og hvordan vi sier det. Hvordan respons og mangel på sådan påvirker vår sosiale “strategi”. Og hvordan dette ligner på/skiller seg fra de førdigitale omgangsformene.

    Jeg leser Zadie Smiths essay som en advarsel mot mulige og utilsiktede bivirkninger av å følge strømmen uten motforestillinger, og synes det var interessant.

    I tillegg nærer jeg bekymring for det enorme potensialet for distraksjon som ligger i den digitale distribusjonen. De nye mulighetene har skapt gevinster ved å være kontinuerlig pålogget. Det gjelder å svare raskt på mail, fange opp nyheter fort så du kan lage en tinyurl og sende videre, tjene kudos på å google svaret på en ukjents twitterspørsmål eller lenke en video som matcher soulstjernens død via Facebook.

    Alt dette har verdi. Det er dessuten gøy. Men vi gjør lurt i å minne oss selv på at det mer ligner en hobby, enn virkelig arbeid eller utforsking. Det har kostnader både å produsere og konsumere dette innholdet.

    Et forsøk på målestokk:
    Hvem har etterlatt oss med mer verdifulle innsikter:
    De som uttalte seg ofte, eller de som ytret seg sjelden?
    De som hadde størst fordel av å bli sett, eller de som først ville dele når de hadde tenkt noe godt igjennom?

    Jeg synes det er blitt litt vanskeligere å konsentrere seg om bøker og enktelttemaer etter eksplosjonen av sosiale medier og e-innhold på stadig flere plattformer de siste tre-fire årene. Jeg svarer noen ganger på mail før jeg har bearbeidet spørsmålet i hodet, fordi det gjelder å holde ebunken nede og vise interesse. Noen som kjenner seg igjen?

    Pessimistene skuer bakover til det som var bedre i forfjor. Entusiastene gleder seg over alt som er nytt, men ser ikke svakhetene. Begge har jo noe rett. Jeg tror det er godt rom for en optimisme som ikke mener menneskene marsjerer bakover. Virkelige problemer kan også kan finne digitale løsninger. Men det betyr ikke at kritikken og advarslene har mindre verdi enn begeistringen.

    (Skriver litt mer om dette på egen blogg i dag).

    Svar

Legg igjen et svar til Marit K. Slotnæs Avbryt svar