Ida Aalen

Oppdatering

Det begynner å bli en liten stund siden jeg skrev denne blogposten, og siden den gang har jeg skrevet en ny bok om sosiale medier, som du kan kjøpe her!

Bestill bok om sosiale medier

Den opprinnelige blogposten

Denne bokanmeldelsen sto opprinnelig på trykk i Dagens Næringsliv i en noe kortere versjon.

Du skal lete lenge etter nyhetssaker om sosiale medier og tenåringer som ikke har en negativ vinkling. danah boyd har tatt på seg jobben å berolige oss alle, væpnet med flere års kvalitativ forskning.

it’s complicated av danah boyd, Yale University Press 2013

Alt for mye av det som fortelles oss om sosiale medier er enten anekdoter eller statistikk uten kontekst. Når Medietilsynet finner at 5% av de som er i alderen 13 til 16 år har delt nakenbilder av seg selv, hvor mye klokere har vi blitt da? Hva slags bilder er det? Hvem har de sendt dem til? Hvorfor sendte de dem? Vi er helt avhengig av kvalitativ forsking om vi skal forstå hva som egentlig foregår. Her kommer danah boyd inn.

boyd er ikke en akademiker som gjemmer seg bort på kontoret. Hun formidler løpende forskningen sin på sin blogg (boken ligger gratis ute på nettsida hennes). Hun holder foredrag, også på større, kommersielle teknologikonferanser. Hun deltar i debatter og i policy-utforming. boyd er en forsker som vil noe med forskningen sin. Hun vil at vi skal forstå bruken, og hennes viktigste budskap er at vi stort sett bekymrer oss for mye for tenåringene – eller i hvert fall over feil ting.

“It’s complicated” er basert på åtte år med etnografisk arbeid blant amerikanske tenåringer. Det er et vanvittig imponerende arbeid, og utrolig mye data å skulle formidle. Men boyd har skrevet en bok som er lett å lese og gjøres levende av fortellinger om enkeltpersoners opplevelser. boyd er en tvers igjennom empatisk forsker. Hun strekker seg langt for å forstå, sette seg inn i og forklare situasjonen også til tenåringer som ellers sjeldent får en stemme. Jenta som er venninne med ei som blir banket opp av sin alkoholiserte mor. Jenta som selv har fått merkelappen som mobber. Enkelte steder er det nesten så jeg tenker at boyd går så langt i sin velvillighet, at det blir enklere for skeptikere å avfeie funnene hennes.

Bokas styrke er at den egentlig ikke handler om sosiale medier i seg selv, men aller mest er en bok om tenåringer. boyd vil alltid forsøke å forstå teknologibruken ut i fra hva som er spesielt med det å være tenåring. Slik klarer hun også å gjøre observasjoner som er gyldige over tid. Hva har det å si for teknologibruken, at noen andre kan bestemme når du får lov til å gå ut å treffe vennene dine? At du bryr deg uforholdsmessig mye om hva andre synes om deg? At foreldrene dine mener de har rett til å spionere på deg?

Resultatet er et portrett av livet som tenåring i USA i dag, fra småbyer til storbyer, fra ghetto til “gated communities”. Det er til tider et et nedslående portrett, men som boyd effektivt viser, det vi først bør bekymre oss over er kanskje ikke teknologibruken. Middelklasseungdommen låses inne i mor og fars trygge hus til de er gamle nok til å kjøre bil. Du skal ikke henge på kjøpesenteret, eller i parken, for det er farlig. Du skal ikke gå eller sykle til skolen, det er enten for langt – eller for farlig. Du skal ikke bruke ettermiddagen på henge med venner, du skal bruke på noe som ser bra ut på college-søknaden din. Skal du være sammen med venner, så får de komme hit, til huset vårt, på besøk. I en hverdag strippet for fri, ustrukturert omgang med venner, uten de voksnes granskende blikk, er det rart tenåringene trekkes mot de sosiale medier, den beste erstatningen de har?

boyd møter også fattig og ressurssvak ungdom, og viser hvor lite nyttig begrepet “digital innfødte” er. Ved å snakke om ungdommer som “digitalt innfødte”, fraskriver man seg ansvar. De er jo vokst opp med det, de bare skjønner det, det går bra! Det er slett ikke slik at man blir flink til alt som har med IT å gjøre, så lenge man har en slik dings. Man blir god på det man bruker det til. Og det er slett ikke alle som vokser opp omgitt av ørten ulike internett-dingser med lynraskt bredbånd. Hvor digitalt innfødt kan man bli, når den eneste internettilgangen man får, er gjennom en PC på skolebiblioteket? Den digitale kløften er ikke noe vi kan vokse av oss.

At boken er skrevet i en amerikansk setting gir et ekstra lag med tolkningsjobb for en norsk leser. boyd, i likhet med de fleste andre amerikanske samfunnsforskere, er grundig med å påpeke om et intervjuobjekt er eksempelvis “white Christian”, “white with Native American roots” eller “African American”. De etniske skillelinjene som fortsatt finnes i det amerikanske samfunnet (og i de sosiale mediene, slik boyd påviser) lar seg ikke umiddelbart oversettes til en norsk kontekst. Boka er med andre ord tydelig på hvilken rolle etnisitet og klasse spiller, kjønn er derimot knapt er et tema. Hun har tidligere publisert svært interessant forskning om mobbing og konflikter. Tenåringsjentene anklages gjerne for intrigemakeri (“drama”), mens tenåringsguttene “bare kødder med hverandre”, finner boyd at konfliktene i bunn og grunn har mange likheter. At forskjellene mellom kjønnene ofte handler mer om språk enn hva som i praksis utspiller seg, er en uhyre interessant observasjon som dessverre ikke har funnet plass i boyds bok.

Til tross for at boken har et amerikansk utgangspunkt er dette absolutt en bok som bør leses av alle som ønsker å forstå tenåringer og deres teknologibruk, gjerne sammen med Sherry Turkle’s “Alone Together” fra 2011. Turkle er i likhet med boyd en kvalitativ forsker som har tatt for seg de sosiale mediene, men hun kommer med helt andre konklusjoner enn boyd. Mens boyd ser tenåringenes teknologibruk som et symptom på at de savner omgang men sine venner, mener en heller dystopisk Turkle at folk velger bort sosial omgang ansikt til ansikt, fordi det føles tryggere og enklere å kommunisere gjennom teknologi. Virkeligheten ligger nok et sted i mellom de to ytterpunktene – forhåpentligvis betrakelig nærmere boyd enn Turkle.