Mastestriden begynner nå, den slutter ikke

Hardanger med eller uten master? Foto: Flickr-bruker Bobbie CC-BY-SA
Hardanger med eller uten master? Foto: Flickr-bruker Bobbie CC-BY-SA

..det var i hvert fall det jeg kom frem til i hjemmeeksamen min som jeg skrev i desember. Oppgaven gikk ikke ut på å avgjøre om man burde gå for master eller sjøkabel, men å redegjøre for hvorfor det hadde blitt så høy temperatur og så mye konflikt.

Jeg fikk en A (hurra!), og fikk jommen meg en Nationen-kuriosa-sak om oppgaven min. Så her synser jeg for en gang skyld om noe som ikke handler direkte om journalistikk eller brukervennlighet..

Last ned og les oppgaven min her

Så, om du tror Hardanger-striden endelig blir over nå som rapportene er kommet, så tror jeg ikke det. Hvorfor? Jo:

Dersom utvalgene har forskjellige konklusjoner, vil motstandere og tilhengere sette dem opp mot hverandre, og hvis de har samme konklusjon, vil motstanderne hevde at utvalgene er plukket ut for å gi den konklusjonen som Riis-Johansen vil ha. Samme hvilken avgjørelse han tar, vil noen kunne beskylde ham enten for å bøye hen mot populisme, mens motparten da kan klage over at han ikke tar hensyn til ekspertenes vurdering.

For å oppsummere (alt for langt):

Det forskningen på kontroverser viser er at selvom de tilsynelatende avsluttes, så dukker de gjerne opp i nye sammenhenger. En lokal kontrovers som Sima-Samnanger kan gi økt bevissthet hos befolkningen. Med innføringen av grønne sertifikater og økt satsning på fornybar energi, så ønsker også Statnett en omfattende utbyning av ledningsnettet, så man kommer nok til å se flere slike konflikter.

Slike konflikter bygges gjerne opp på to hovedmåter. En politisk utfordring kommer gjerne fra folk med direkte og pragmatiske interesser i konflikten, eksempelvis lokalbefolkning og turistindusri i området. Folk som ikke rammes direkte drives gjerne av mer ideologiske syn, for eksempel at naturvern er et moralsk spørsmål (som i at det er snakk om rett og galt, ikke lønnsomt eller ulønnsomt).

Debatten handler i påfallende stor grad om tekniske spørsmål eller samfunnsøkonomiske beregninger, mens verdispørsmålene i mindre grad diskuteres – selv de som vel egentlig er ideologer snakker gjerne om hva «ekspertene sier» (senest på P2 Nyhetsmorgen i dag, «vi har aldri fått noen uavhengig vurdering av strømbehovet i Bergen», sa representanten for Bevar Hardanger).

Det kan være en taktisk effektiv strategi! I alle kontroverser så er det områder med usikkerhet som kan tolkes ulikt av ulike eksperter, og når ekspertene ikke blir enige, så blir det lettere for protestgrupper å kreve at deres syn blir hørt. Det gjør det vanskeligere å skille mellom vitenskapelige fakta og politiske verdier.

Resultatet kan bli en tilsynelatende uløselig konflikt; hvis man baserer reguleringer på ekspertavgjørelser, så risikerer man at disse blir upopulære eller undergravd, men om man baserer seg på opinionen så kan man risikere at avgjørelsene kan bli tilfeldige eller uvitenskapelige. En mellomposisjon ville være å opprettholde myndigheten til Statnett og NVE, men da kommer også raskt innvendinger mot detaljstyring, og at politiske hensyn går utover effektivitet og på bekostning av faglig funderte avgjørelser.

Hvordan man løser en konflikt avhenger derfor at hva som driver motstanderne. Om kontroversen først og fremst handler om konkurrerende interesser, så kan forhandlinger og ulike kompensasjonsordninger, og også nye bevis, faktisk bidra til å redusere konflikten og faktisk gi en løsning. Om det derimot er moralske prinsipper som står på spill, vil forhandlinger og kompromisser ofte være nytteløse, for nye bevis eller fakta i saken vil ikke bidra til å endre på prinsipper

Når myndigheter og politikere møter motstand i kontroverser slik som i Sima-Samnanger, har de en tendens til å forklare motstanden med at de selv ikke har vært pedagogisk nok, at de ikke har klart å formidle, at de må skape tillitt. Satt på spissen ville folk vært enige om de bare “tok til fornuft”, eller som det gjerne heller uttrykkes: gjennom bedre “forankring” og “kommunikasjon”.

En av de viktigste funnene i studiene av kontroverser er at hvordan folk forholder seg til slike kontroverser i liten grad handler om hvorvidt de forstår de tekniske forholdene, men i større grad hvordan de oppfatter de institusjonene som er ansvarlig. Fordi ekspertise så ofte blir knyttet opp mot ekspertene (eller deres sjefers) praktiske agenda, så vurderer folk informasjonen som kommer fra disse i lys av hvordan de ser på denne organisasjonen, og vil se etter underliggende motiv. En strategi som går ut på å “overføre” kunnskap vil som regel mislykkes, fordi kredibiliten til slik informasjon alltid kan bli utfordret.

Særlig Nederland og Danmark har lang erfaring med å forsøke å demokratisere teknologiavgjørelser, og man kunne sett på om dette er løsninger som også ville kunne fungere godt i Norge. Her er det viktig å merke seg at erfaring og forskning viser at demokratiseringstiltak som skjer sent i prosessen, og forsøk på å formidle avgjørelser, fort kan bli møtt med mistillit. For å bygge tillit er man avhengig av tidlig involvering og samspill med interesserte parter…

Så konklusjonen er slik som man får lov til å nøye seg med universitetet, men ikke i politikken: dette blir vanskelig, gitt!

Last ned og les oppgaven min her

2 kommentarer om “Mastestriden begynner nå, den slutter ikke

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s