Ida Aalen

PS: Hvis du tidligere har abonnert på e-post med oppdateringer fra WordPress-bloggen min, vil du fra nå av få e-poster via Substack i stedet. Jeg har ikke brukt denne bloggen noe særlig de siste årene, men hvis du ikke vil abonnere lenger, er det bare å trykke på «unsubscribe» i bunnen av e-postene fra Substack.

Hvis du ikke allerede abonnerer på e-post fra bloggen min, kan du bli abonnent her:

De siste årene har ting jeg tenker om teknologi (i vid forstand) stort sett havnet et av tre steder:

1. En lengre, grundig researchet tekst, i mange år i Dagens Næringsliv, nå i Morgenbladet.
2. Som en tweet eller statusoppdatering på Facebook.
3. Ingen steder. Det bodde en stund i kortidshukommelsen min, og så svant det hen.

En avslappende fredagskveld for meg er å sitte i cirka tre timer og drikke te og lese om Internett på Internett. Ofte leser jeg ting som jeg tenker flere enn meg burde bry meg om. Det er ikke alt som kan bli til en tekst på 6000 tegn i en avis. Men det er også noe ironisk med å fylle nettopp sosiale medier med dette innholdet, når innholdet ofte er kritisk til sosiale medier. Og jeg har langt mer jeg gjerne skulle delt enn det som for tiden havner i sosiale medier.

Internett, og særlig de sosiale sidene ved det, er en av mine første kjærligheter. Men kjærligheten til Internett føles stadig mer som en ganske usunn relasjon. Følelsen av å ha forelsket seg i en dust som ikke er bra for deg i det hele tatt.

Så hvordan forholde seg til en usunn crush? Jo, la seg besette i stedet og prate om crushet non-stop.

Nyhetsbrevet lar meg kunne dele det jeg syntes var mest interessant å lese om tech i løpet av ukene som har gått, og kunne slenge på noen tanker eller litt norsk kontekst på det, uten at jeg skal bekymre meg for at jeg spammer noen.

I en tid der veldig mye styres av algoritmer er det deilig å skrive noe for et publikum som helt eksplisitt har bedt om det.